Oldtidsveien – pilegrimsled og kongevei

Rett forbi Stovnertårnet går en virkelig historisk vei, en perle av et kulturminne. Sannsynligvis har det gått et veifar her i flere tusen år. Man antar minst siden jernalderen (500 f.Kr. til 500 e.Kr.) på grunn av gravrøysene langs veien. Gjennom tidene har veien hatt ulike navn og funksjoner, blant annet pilegrimsled, kongevei, tjodgata og oldtidsvei.

I dag omtales veien som Oldtidsveien på Stovner eller Oldtidsveien over Gjelleråsen. Denne strekningen av det opprinnelige veifaret mellom Oslofjorden og Romerike skiller seg i dag ut ved å være bevart i en forholdsvis opprinnelig form, selv om noen forsøk på "modernisering" ble gjort særlig på 1600- og 1700-tallet, og tatt i betraktning at trafikken på denne i dag er begrenset til turgåere.

Oldtidsveien, guidet av Jan Arne Tangerud. Fra 4:08 vises stedet der Stovnertårnet står i dag, ved skålgropene.

Turtips

Ikke mer enn ca. 500 meter fra Stovnertårnet begynner den best bevarte strekningen over Gjelleråsen. Du går inn en bred turvei bak blokkene i Stovnerlia og tar etter snaut 100 meter til venstre, for så å følge turveien nordover ca. 200 meter. Der tar Oldtidsveien av til høyre. Det er skiltet.

Veien veksler mellom å være sti og vei, og det er ganske bratt og steinete i et parti. Derfor anbefales skotøy som tåler å gå i skogen. Tenk at dette er en hovedvei mens du går. Den var det i mange hundre år.

Du kan også starte ved informasjonstavlen som er satt opp på sørsiden av ridebanen på Øvre Fossum gård ca. 300 meter fra Stovnertårnet. Da får du først et stykke å gå på asfalt.

Følg gjerne Oldtidsveien over til Lahaug eller Knivstikkeren. Der passer det perfekt å ta Trondhiemske Kongevei tilbake over åsen. Du kan naturligvis gå motsatt vei også, men de fleste foretrekker å gå Oldtidsveien fra Stovner. Om du snur og går tilbake på Oldtidsveien, kan du alltids velge det andre løpet av veien ned igjen til Stovner. Den deler seg nemlig i to et stykke, der man opprinnelig praktiserte "enveiskjøring" for hester i en periode av veiens historie.

Veien til Trondheim

Oldtidsveien var den veien man fulgte om man skulle til Nidaros (Trondheim), for eksempel om man var på pilegrimsferd til relikviene etter Olav den Hellige, det viktigste pilegrimsmål i Norden etter år 1031, da han ble gjort til helgen. Denne eldste traséen over Gjelleråsen kalles i dag vekselvis Oldtidsveien,
Pilegrimsleden og Kongeveien. I middelalder og norrøn tid kalte man slike veier tjodgata eller tjodvegir – som betyr folkevei eller allmannvei.

Forsøk på "modernisering"

Under de dansk-norske kongene ble Oldtidsveien forsøkt utbedret ved noen anledninger. Den var tross alt en hovedvei! Første vei som ble bygget for hjulgående kjøretøy i Norge ble ferdigstilt i 1630 mellom Hokksund og sølvverket i Kongsberg, etter ordre fra Christian IV (Kristian Kvart). Det skulle fortsatt gå 130 år før det ble kjørbar vei over Gjelleråsen ved Stovner.

Kongeveier

Fra midten av 1600-tallet ble kjøreveier mellom norske landsdeler kalt kongeveier (via regia på latin), men også iblant om de ikke var særlig kjørbare. Oldtidsveien over Gjelleråsen oppnådde aldri god kjørbar standard, tross forsøk på utbedringer, men var likevel kongevei i omlag 100 år, før veien som i dag kalles Trondhiemske kongevei overtok statusen som hovedvei.

Gamle allfarveier

Slike gamle allfarveier, som vi i dag omtaler som tråkk eller oldtidsveier, ble til gjennom århundrene, der dyr og mennesker valgte å gå, gjerne korteste vei, og dermed ofte i bratt terreng. Disse gamle veiene var farbare til fots eller på hesteryggen. Tyngre transport ble oftest gjort på sledeføre vinterstid. Det som ikke fikk plass i kløven på hesten, måtte man ofte vente med å frakte til vinteren.

Bratt og steinete

Gjelleråsen var i mange hundre år en stor og økende utfordring for veifarende mellom Oslo og Trondheim, eller mellom Oslo og Romerike. Åsen er bratt, og særlig i Kongedalen er det svært trangt og steinete.

Det er så trangt noen steder i Kongedalen ovenfor Stovner at man ikke kunne passere hverandre med hest. Derfor etablerte man en ordning med klokketårn. Man slo på bjellene i hver ende av det trange, bratte partiet for å signalisere at man kom. Veien har dessuten to alternative løp her.

Gjennom 1600-tallet gjorde man forsøk på å endre trasé eller utvide eksisterende trasé. Man sprengte ut litt stein med svartkrutt for å utvide bredden. Etter hvert ble veien utvidet slik at den på det smaleste ble omkring to alen (125 cm) bred. Ingen riktig vogn kunne komme forbi der. Det er knauser på begge sider.

Navnet Gjelleråsen kan være knyttet til Gjóleið, som var et navn på Skedsmo vest for Leira frem til rundt år 1400. Det navnet igjen kan komme av gjól, som betyr et «gjel», en trang dal. Det rimer godt med Kongedalen. En annen mulighet er at det kommer fra gjalla, «lyde». Kanskje var det nettopp at man ga signaler eller ropte her i den trange dalen som bidro til navnet fra tidlige tider.

Der den alltid har gått

Kong Magnus Lagabøte skapte en landslov i årene omkring 1274. Den sa blant annet at veier skulle gå der de alltid hadde gått. Oldtidsveien over Gjelleråsen var en typisk slik vei. Ikke bare var det lovpålagt at den skulle gå der, men den kunne knapt gå noe annet sted. Den lot seg ikke rikke! Ikke før man endelig iverksatte byggearbeider på ny trasé i 1762. Da ble Trondhiemske Kongevei et unntak fra samtidens utvidelser av eksisterende traséer.

Magnus Lagabøtes landslov av 1274

En av de slemmeste

Lagabøtes landslov hadde holdt seg for det meste uforandret frem til Christian IV ba om en revidering i 1602. Imidlertid førte dette ikke til noen vesentlig forandring av prinsippet om at veier skulle gå der de alltid hadde gått. De fleste kjørbare kongeveier ble bygget i traséene etter oldtidsveier og gamle tråkk. Men ikke veien opp Kongedalen over Gjelleråsen. Der var det for komplisert å bygge. Capitaine Døderlein, som senere utarbeidet ny veiplan, beskrev på midten av 1700-tallet veien som "en av de slemmeste at fare i landet".

Før mobiltelefonen, før telegrafen...

På toppen av Gjelleråsen sto en vete, også kalt ildvarde eller baune (som i nasjonalsangen: "Nå lyser seirens baunebrann ut over Norges land"). Særlig Christian IV fikk bygget mange veter i landet, men dette hadde vært velkjent "teknologi" langt tidligere. Slike satte man fyr på som ledd i et varslingssystem, gjerne for å varsle angrep eller seier. Man kunne se ilden fra neste punkt, hvor man igjen tente ild og sendte signalet videre. Vettakollen i Oslo har navn etter veten som sto på toppen.

På Gjelleråsen fantes en vokterhytte like ved veten, og vokterne hadde faste rutiner for å holde øye med andre veteplasser i det fjerne, samt å vedlikeholde sin egen vete.

Karl XII går til angrep

En av krigene under de dansk-norske kongene utspant seg delvis her på Gjelleråsen. Den svenske kong Karl XIIs beleiring av Akershus festning våren 1716 ble varslet fra Lahaug/Gjelleråsen, som den siste av sju veter. Varslingssystemet bidro, sammen med et kraftig snøfall som forsinket den svenske krigerkongen, til at det dansk-norske forsvaret fikk organisert troppene og forskanset seg. En av forskansningene var på Gjelleråsen ved Lahaug.

Rekken av veter/ildvarder fra Eidskog til Akershus slott. Kart etter generalmajor Reichweins kopibog 1653.

Svenskekongen med sin hær unnlot å angripe ved Lahaug, etter å ha rekognosert, men utførte et mislykket angrep ved Bakås skanser. Så valgte de i stedet å gå over isen på Øyeren og sørover mot Moss, før de innledet marsjen nordover igjen mot Christiania. Skansen på Gjelleråsen ovenfor Lahaug kan du se rester av når du går Oldtidsveien. Den er skiltet. På Lahaugmoen, nedenfor skansen, var det militærleir helt fra 1700-tallet til 2002. Gjelleråsen har alltid vært strategisk viktig for Norge, både trafikalt og militært.

Vi håper at dette inspirerer til fine turer på historisk grunn. Husk å nyte utsikten over Oslo fra Gjelleråsen mens dere er der. Dere kan også vurdere å spise nisten ved en av gapahukene i området mens dere ser på den flotte utsikten.

God tur!

Tekst: Øyvind Bryde, for Bymiljøetaten og Bydel Stovner