Guide til Alna-turen og Alna-naturen

Denne turen langs Alna er om lag 12–15 km lang, avhengig av hvilke veier og stier du går, men for det meste er det fint å følge Alnastien. Det er en fin dagstur. Beregn god tid, så du kan utforske litt underveis.

Velg om du vil starte i nærheten av Stovnertårnet, eller om du vil ha Stovnertårnet som mål for turen. Mange velger å gå nedover, medstrøms. I menyen til høyre (eller i bunnen, om du leser på mobil) finner du informasjon om hver etappe av turen. Du kan også velge å gå bare én eller noen av etappene. Sykler du, går det fortere.

En rev ved Alnaelva. Denne karen her, Mikkel Rev, kan du være heldig å se på turen. Foto: Bård Bredesen/Naturarkivet

Se oversiktskart nedenfor, samt detaljkart inne på hver etappe i menyen til høyre (kartutsnittene er fra 2005, så det kan ha skjedd endringer). Nederst i menyen finner du også lenke til oppdatert kart over alle turveier i Oslo. Der ser du at det er flere alternative rutevalg underveis.

Alna er et av Oslos viktigste vassdrag og gjerne kalt Oslos lengste elv. Til alle tider har elva preget Groruddalen. Vassdraget speiler dalens historie, geologi og kultur. Omkranset av frodig og rik vegetasjon skaper elva gode leveområder for dyr, fugler og planter.

Elvelandskapet er en kilde til naturopplevelse og rekreasjon, sommer som vinter. Ta deg litt tid – bruk sansene til å fange inn naturens egne farger, lukter og lyder.

Strandsump langs Alnaelva. Foto: Karsten Sølve Nilsen

Alnavassdraget er en hyggelig nabo for folk i Norges tettest befolkede dal. Rike naturopplevelser er nærmere enn du tror. God tur!

Det er funnet 11 skogstyper, 10 pattedyrarter, 57 fuglearter, 2 amfibiearter, 370 plantearter og 400 sopparter langs vassdraget. (Registreringer pr. 2005)

Navnet

I lang tid brukte man navnet Lo eller Loelva, særlig om nedre deler av elva, men det opprinnelige navnet er Alna eller Alnaelva, som har gitt navn til Alnsjøen (i lang tid kalt Alunsjøen ved en misforståelse). Peder Claussøn Friis ga på 1600-tallet elva feilaktig navnet Lo, som ledd i forklaring av navnet Oslo – altså Loelvas os (munning/utløp). Derav heter nederste del av elveløpet Lodalen/Loelvdalen, hvor elva senere er lagt i rør/avløp. I flere kart er navnet Loelva fortsatt i bruk.

Elveløpet

Alnavassdraget henter sitt vann fra Lillomarka, Gjelleråsmarka og Østmarka. En av kildene er Tokerudtjern, like ved Stovnertårnet. Alnas hovedkilde er Alnsjøen. Ved Brubak løper Alna sammen med Tokerudbekken/Fossumbekken, som kommer fra Tokerudtjern/Gjelleråsmarka. Ved Bryn slutter Østensjøbekken seg til elva. Flere steder er Alna og tilhørende bekker lagt i rør under bakken, blant annet det siste stykket gjennom Lodalen og over Loenga.

Flere steder har elva blitt åpnet igjen i de senere år, blant annet på Hølaløkka. Den opprinnelige munningen i Middelalderparken er gjenskapt, men uten elv, og det er planer om å åpne det nedre løpet igjen, slik at elva faktisk munner ut her. Imidlertid pågår en tautrekking når det gjelder det endelige utløpet i fjorden. Det er foreslått at elven kan ende som en foss ut i Bispekilen, med drøyt 3,5 meters fall, tilsvarende forskjellen mellom sjønivået i middelalderen og i dag.

Tiriltunge med en besøkende bie ved Alnaelva. Foto: Bård Bredesen/Naturarkivet

Geologi og landskap

Det er hovedsakelig tida under og like etter siste istid, for ca. 10 000 år siden, som har bestemt landskapsformene langs Alna og Tokerudbekken i dag. Den store ismassen presset jordskorpa ned, og havet sto nesten 220 m høyere enn nåværende nivå. Det ble avsatt store mengder leire på havbunnen. Da vekta av isen forsvant, hevet landet seg, og leira kom opp i dagen. Ved Alfaset ble det avsatt en markant rygg av grus og sand, Alfaset-morenen. Den ble dannet i en kjøligere periode under isavsmeltningen.

Svært viktig for dagens landformer var et voldsomt kvikkleireskred for ca. 8300 år siden. Skredet ble utløst et sted mellom Vestli/Tokerud og Sannerud oppstrøms Grorud stasjon. Leirmassene fylte dalen helt ned til fjorden, som på den tida begynte like utenfor Alfaset-morenen. Frem til da tror man at morenen demte opp en sjø, som kanskje strekte seg helt opp mot Grorud. En dag mellom mai og oktober, muligens etter kraftig regn, gikk raset. Trestammer, blader og store mengder nøtteskall ble bevart i leira slik at det i dag er mulig å datere hendelsen.

Etter dette har Alna og elvas mange små sidebekker skåret seg ned i leirterrassene og dannet det typiske ravinelandskapet som er kjennetegnet ved daler gravd ut av bekker og elver. Mellom Grorud stasjon og Bryn er elvelandskapet karakterisert ved en bred, åpen dal. Kontrast til dette er Svartdalen, hvor elva danner en dyp nedskjæring.

Oversiktskart over Alnaturen

Naturtyper

Vassdraget ligger i et plantegeografisk område som kalles den boreonemorale region. Dette er en overgangssone mellom varmekjære løvskoger i Mellom-Europa og lavlandets barskoger på Østlandet. Typisk for sonen er skoger med stort innslag av edle løvtrær som ask, hassel, alm, spisslønn og lind. I skyggefulle nordvendte hellinger overtar barskogen.

Alnavassdraget kjennetegnes av nettopp slike forhold. I tillegg til disse treslagene finner vi også en rekke varmekjære urter og sopp. Det er til nå funnet over 370 plantearter og omtrent 400 sopparter langs vassdraget.

Jordbruk og annen virksomhet, særlig i vår nære fortid, har hatt stor innflytelse på flora og vegetasjon langs vassdraget. Sannsynligvis er det fleste bynære elveskoger påvirket av både vedsanking og beiting av husdyr. De åpne vegetasjonstypene er i større eller mindre grad et resultat av menneskelig påvirkning. Likevel finnes naturområder som er lite berørte. Dette gjelder særlig flommarksskogene nær elveløpet.

Mangfoldet av skoger er stort. På vegetasjonskart over vassdraget er 11 skogtyper representert. Gråor-heggeskogen er svært karakteristisk, der den snor seg som et grønt bånd langs elva i dalbunnen. Dette er en høyproduktiv skog med stort artsmangfold. De lavere delene er oversvømmet ved vår- og høstflommer.

Gråorheggskog, Tokerudbekken nedenfor Vestli aug. 2017. Egil Bendiksen

Edelløvskog finnes noen steder i skråningene opp fra elveløpet. I de lavere og fuktigere delen kan ask spille en viktig rolle. Deretter, på tørrere grunn høyere oppe, kommer skog dominert av alm og spisslønn og noen steder hassel. Lind er sjelden og begrenset til noen få lokaliteter med framspring av nakent berg.

Hagemarkskogen med eldre løvskog er et tydelig kulturprodukt. Det er særlig området med bjørk som ble brukt som beitemark den gang jordbruket var i drift. Gran og edle løvtrær tar etter hvert over igjen når hagemarkskogen utvikler seg tilbake mot sin opprinnelige tilstand.

Åpne marker dominerer mange steder Alnavassdragets grønne korridorer:

Åpen strandsump er frodig og høyvokst sumpvegetasjon oversvømt under vår- og høstflommene, akkurat som gråor-heggeskogen. I de fuktigste områdene dominerer arter som kvasstarr, vassrørkvein, skogrørkvein og strandrug, og lokalt også bredt dunkjevle. På steder med litt lavere fuktighet kan mjødurt danne sammenhengende tepper.

Rik ødeeng, for å bruke en ellers litt utdatert typebetegnelse fra Oslos gamle vegetasjonskarter, er rester etter gamle jorder fra den gang jordbruket dominerte i Østre Aker. På disse engene har vi fortsatt mulighet til å glede oss over vakre blomster som bl. a. hundekjeks, skogstorkenebb og engsoleie. Intakte raviner skaper dessuten et spennende og variert landskap.

Skogstyper funnet langs Alna:
- Lyngfuruskog
- Blåbærgranskog
- Lågurtgranskog
- Gråor-heggeskog
- Alm-lindeskog
- Gråor-askeskog
- Vanlig hagemarkskog
- Varmekjær hagemarkskog
- Gråseljekratt
- Rik sumpskog
- Pileskog/-kratt

Dyr og fugler

Alnanaturen er et viktig leveområde for mange dyr og fugler i Oslo. I alt 10 pattedyrarter, 57 fuglearter og 2 amfibiearter er registrert langs vassdraget.

Noen av Alnas dyre- og fuglearter er typiske tallrike byarter, mens andre er fåtallige og sjeldne. Dyr og fugler finner mat, skjul og yngleplasser knyttet til kantskoger, skogholt, hager og parker langs vassdraget og i bebyggelsen rundt. De typiske byartene har ofte stor geografisk utbredelse, er tilpasningsdyktige, kan leve i tette bestander og lar seg ikke så lett forstyrre. I hele Oslo kommune er det observert mer enn 40 pattedyrarter, over 300 fuglearter, 5 amfibiearter og 4 krypdyrarter. Dette er tall som sier at vi bor i en by med stort biologisk mangfold.

Kantskog og skogholt er viktig som skjul-, hvile- og næringsområder for både dyr og fugler. Spurvefuglene er den dominerende artsgruppen langs vassdraget. Her finner du sangere, finker, meiser (fuglebrettfuglene), troster og kråkefugl. De bruker kantskogen som hekkeplass; på bakken, i busker og kratt eller i trærne. Spetter, som flaggspetten, nytter elvelandskapet for å finne mat og hekker kanskje i et ospetre langs elva. Rovfugl, som spurvehauken, jakter regelmessig langs vassdraget gjennom hele året. Mangfoldet av dyr og fugler er høyere når skogen er variert og har trær i alle aldre.

Grevling langs Alnaelva Skogene gir også skjul for rev, grevling og rådyr, som på dagtid hviler mens de venter på tussmørket for å finne mat. Frodig og tett vegetasjon langs elvebredden danner en viktig korridor hvor disse artene kan beite, jakte og hvile uten forstyrrelser.

Våtmarker og enger er gode produsenter av insekter. Disse områdene danner viktige jaktmarker for insektspisende fugler og flaggermus. Åpne områder med stilleflytende elvepartier danner også hekkeplasser og leveområder for ender.

Bilder: Bård Bredesen/Naturarkivet og Egil Bendiksen

Naturregler

Nyt naturen og kos deg, men husk at det er dyrenes natur også. Det er lett å glemme, så her kommer en påminnelse om hva du ikke kan gjøre i den svært sårbare bynaturen.