Kanskje er dette stedet hvor du lettest kan drømme deg tilbake til Groruddalens gamle ravinelandskap, med bekkeskog og rester etter tidligere beitemarker! Her og på strekningen Brubakk ble det på 2000-tallet anlagt en turvei/tursti så smal (ca. 2 m) at den ikke føles som et fremmedelement i landskapet, men den slynger seg naturlig etter topografien og har et kronetak av høye trær der den går i tett skog, og passerer elva på små bruer.
Elva slynger seg rolig i brede buer over elvesletta i bunnen (1). Her er det oreskog av aller fuktigste type, hyppig oversvømt i regnfulle perioder. Det er gamle, krokete orestammer og skikkelig jungelstemning, særlig der den vakre bregnen strutseving vokser.
Blomstereng. Foto: Egil Bendiksen
Ellers finner vi typiske arter som bekkeblom, vasspepper, vasshøymol, skogsivaks, hegg og gråselje. Sangerne - gulsanger, møller, tornsanger, hagesanger, munk, bøksanger, gransanger, løvsanger og dessuten fuglekonge er noen av spurvefuglene som hekker langs elva. En klar og varm morgen i vårskogen kan du høre høylydt og kraftfull sang fra sistnevnte fjærnøster, som bare veier 10–15 gram.
Gulsangeren er en førsteklasses sanger som med stor dyktighet imiterer andre fugler. Den lever to til tre korte måneder langs elva før den vender hjem til vinterområdene sør for Sahara. Gulsangeren vekker til live stemninger fra mørke, lumre sommerkvelder på sørlige breddegrader. Dens intense og rastløse bevegelser vitner også om et gemytt som ikke forbindes med det typiske norske.
Mellom elvesletta og Maria Dehlis vei, ligger et åpent engparti med en ravine som skjærer seg ned i retning elva. Solsida her var for mindre enn tjue år siden en av de aller fineste blomsterengene (2) langs hele vassdraget, men er nå nesten gjenvokst av svartelistearten kanadagullris. Her er registrert en av de nordligste forekomstene av tofrøvikke i Oslo-området. I skogen vest for dette er funnet den sjeldne soppen prydhette.
På nordsida av bekken er det et ganske bredt vegetasjonsbelte opp mot Stjerneblokkene nær jernbanen. Veksling mellom åpen mark og yngre løvkratt, danner fine beiteområder for rådyret. En avstikker ned til elvebredden kan kanskje vise fotavtrykk etter rådyr som har beitet eller drukket vann. Følg med når du går ut av skogen, da finner du kanskje hekkende blåmeis tilpasset livet i en by. Lyktestolpene i metall langs Maria Dehlis vei har hull på tre til fire cm, akkurat passe store til den lille fargeglade blåmeisen.
Tekst: Åshild Ø. Pedersen, Egil Bendiksen, 2005
Tekstbearbeidelse: Tea Turtumøygard, Øyvind Bryde, 2018
