Elva slynger seg i vide meandersvinger gjennom store, åpne strandsumpområder over Smalvollen. Her finnes fine bestander av periodevis oversvømmet gråorheggeskog med gule tepper av vårkål. Mange har sett Smalvollen fra toget, som passerer langs området. Nå kan du oppleve naturverdiene på nært hold – de er enestående i sitt slag.
Alnaelva ved Smalvollen, et enestående område i byen. Foto: Egil Bendiksen
Artsmangfoldet er ikke så stort selv om våtmarksområdet har stor planteproduksjon. Det er bare et mindre antall spesialister som vokser så fuktig. Her kan du studere artenes utbredelse i forhold til fuktigheten i jorda. Selve elvebredden og de minst fuktige flatene er dominert av den store grasarten strandrør, med innslag av sløke og springfrø. På lavere og fuktigere nivå finner vi skogrørkvein og vassrørkvein. På de våteste flatene vokser kvasstarr. Deler av elveløpet har flytebladvegetasjon av tjønnaks.
Ser du godt etter i enger og skråninger, oppdager du ofte tett i tett med jordhauger og hull i bakken. Da har vånden, også kalt jordrotte eller vannrotte, vært på leting etter røtter og rotknoller.
Våtmarker er gode insektprodusenter. Nordflaggermus og svaler, taksvaler i hopetall og kanskje en og annen låvesvale, gjør seg nytte av insektene. En annen artig insektsglad fugl er sivspurven, som liker seg der det er buskas og høy urtevegetasjon.
Smalvollen ser ut som et jomfruelig område som har ligget slik siden tidenes morgen. Det er ikke tilfelle. Selv om det var vått, ble sumpene benyttet intensivt til slått og beite av Tveten gård fram til 1950-tallet. Bare det stive starret ble satt igjen. Også liene mot jernbanen, i dag rik ødeeng, ble beitet. Det er ikke sikkert at sumpvegetasjonen i dag er slik den var før slått og beite. Naturlige endringer skjer hele tiden – elveløpet skifter leie og skaper nye veier for vannet og grobunn for plantene. I området er det store mengder av medisinplanten valurt.
Tveten gård ligger ca. 400 meter øst for nedre del av Smalvollen og er eid av Oslo kommune siden 2006. Dette er et av de mest komplette og verdifulle gårdsanlegg i Oslo. Den ble ryddet kanskje så tidlig som i vikingtiden og er nevnt i skriftlige kilder allerede fra ca. år 1400.
Stokkender, hunnen til venstre og hannen til høyre. Foto: Richard Bartz, via Wikimedia Commons.
Stokkand, krikkand og knekkand, er noen av andeartene på Smalvollen. De liker seg i stilleflytende vann og pytter. Stokkanda, vår vanligste andeart, både hekker og overvintrer ved elva. Krikkanda, vår minste andeart, fører en sky og skjult tilværelse langs Alna. Knekkand, en sjelden gjest i nordkanten av utbredelsesområdet sitt, raster innimellom i elva.
Ikke mat endene ukritisk. Brød er ikke særlig bra andemat.
For å fortsette turen langs Alna – følg turveiskilting mot Bryn og Etterstad langs fortauene til Nils Hansens vei.
Les mer om naturen på Smalvollen i denne brosjyren fra Naturvernforbundet.
Tekst: Åshild Ø. Pedersen, Egil Bendiksen, 2005
Tekstbearbeidelse: Tea Turtumøygard, Øyvind Bryde, 2018
