Noe av det fine ved Alnavassdraget er den store variasjonen i vegetasjon og landskap, som her ved Brubak. Ved kryssing av Maria Dehlis vei ved Grorud jernbanestasjon forlater du en bred og halvåpen elveslette og entrer et område hvor elva skjærer seg dypere ned. I et lite og isolert skogparti mellom veisystemer sør for stasjonen er det anlagt tursti i form av ei lang trebru på vestsida av elva.
Videre nedover gir de bratte liene med tett og storvokst skog mellom elva og Michelets vei bekken et svært bortgjemt preg med sus av mystikk (1). Den sumpige gråor-heggeskogen, med krokete stammer kjenner vi igjen fra Haugenområdet. Det urskogsliknende forsterkes av store mengder av slyngplanten humle. Det er rikelig med død ved og en artsrik flora av vedboende sopp. I liene lenger sør, mot transformatorstasjonen, finner vi lågurtgranskog (2). Idyllen blir noen steder brutt av rester etter gamle søppelfyllinger.
Ørreten i elva er borte og bare en enkel fauna, karakterisert av fjærmygg, betyr at strekningen fortsatt er forurenset. Situasjonen er bedre i dag en tidligere. Da var det bare fåbørstemarken, en meget tolerant art, som levde i vannet.
I skråningen opp mot Alnaparken er det hagemarkskog med storstammet bjørk. Skogen har et rikt mangfold både av planter og sopp. Den vesle skivesoppen gipshette, som er rødlistet, finnes her.
Ferden langs vest-/nordsiden av elva er enklere enn på motsatt side, inntil du ender blindt mot Alnas løp i nord. På de store, åpne jordene øst for kraftgata var det kubeite fram til slutten av 1950-tallet. Her er det fortsatt partier med vakre blomsterenger (3).