Svartdalen – navnet kan i seg selv bringe tanker om mystikk. Vi snakker om «urskogen» kloss innpå Oslo sentrum, en naturperle av en elvedal som det så sent som på slutten av 1970-tallet var planlagt å fylle igjen! I dag trenger vi ikke lenger å frykte at noe slikt skal skje.
Alna med hengebro på vei ned i Svartdalen. Foto: Ida Tolgensbakk, via Wikimedia Commons
Innerst mot jernbanen stuper Alna i foss gjennom et trangt gjel der fjellsidene reiser seg steilt opp mot de høye åsene i sør (1). Vintererla, en karakterart for Oslo og Akershus, hekker der vannet spruter. Den fører et skjult liv langs fosser og stryk, stikker seg ofte bort, og plasserer reiret sitt på fossekallvis i en steil bergvegg, en gammel mur eller et brukar. Kanskje holder den til her?
I dalbunnen og på nordsida av elva er det edellauvskogen som rår, mens det i grunnfjellskråningen opp mot Ekeberg vokser furu- og granskog. Ask og gråor dominerer de øvre elvenære delene (2). Store felter med strutseving og arter som mjødurt, vårkål, kratthumleblom og springfrø danner frodig undervegetasjon.
Les mer om sykkeltur gjennom Svartdalen.
Nedover langs elva er det de store piletrærne som preger elvebreddene. På den aller nederste sletta danner de en egen liten høyvokst og mektig sumpskog (3). Her er det småkupert med flere smale flomløp. Det er rikelig med død ved, til glede for barksopp og kjuker, som for eksempel rustkjuke. Gråor, alm og spisslønn dominerer de indre delene.
De sørvendte skogliene består av nesten ren almeskog. Undervegetasjonen er sparsom fordi jorda er ustabil. Omtrent der kraftledningen krysser elva er det et lite parti med kalkholdig berg som stikker frem. Her er rik og verdifull tørrengvegetasjon (4) vi ikke finner maken til noe annet sted langs Alna. Dette er som en liten bit av øyene i Oslofjorden. Arter som bakkemynte, hvit bergknapp, strandkjeks, ekte malurt, geitved, prikkperikum, gulmaure, sølvmure og granmose trives her.
Rødrev. Foto: Bård Bredesen/Naturarkivet
Svartdalen har et høyt artsmangfold av både dyr og fugler. I alt er 29 ulike fuglearter registrert, mange i store antall. Rev, grevling og rådyr føder sine unger her og trives utmerket godt selv om vi nå nesten er i byen. Å ha dyr i nærmiljøet gir mulighet for naturopplevelser som er sjeldne.
Der naturen slutter
Lengst ned i Svartdalen ligger Svartdalsparken, der Kværner gård lå og senere Kværner Brug ble etablert. Her slutter Alna å løpe fritt i dagen. Før ville elva kastet seg sprek ned i det som på folkemunne het Kværnerdumpa eller Lodalsøkket, hvor Kværnerbyen i dag ligger og hvor Lodalen begynner.
Lodalen er faktisk oppkalt etter Alna, men det var i de hundreårene mange trodde at elven opprinnelig het Lo eller Loelva, en misforståelse som skriver seg fra Peder Claussøn Friis, som mente det var plausibelt at Oslo måtte bety oset av elven Lo.
Kværners industrivirksomhet i Lodalen ble lagt ned i 1999 etter nesten 150 års drift, men gjennom diverse fusjoner og fisjoner eksisterer virksomheten i dag som Kværner ASA, et internasjonalt industrikonsern med staten som storeier. Det er nettopp på grunn av kraften fra Alna i Kværnerfossene at selskapet ble etablert her. Dette var Alnas største fossefall, før elva ble lagt i avløp i 1948.
Fra Svartdalsparken renner Alna under bakken fram til fjorden. Deler av elveløpet ble lagt under jorda allerede på 1920-tallet. Heldigvis bestemte Oslo bystyre 11. desember 1985 at lukking av bekker og elver ikke lenger skulle være tillatt. Siden den gang har Oslos elver blitt åpnet igjen flere steder, men ikke uten påtrykk fra flere foreninger. Det pågår fortsatt planer og prosjekter for å åpne mer, til glede for Oslos befolkning.
Den opprinnelige munningen i Middelalderparken er gjenskapt, men uten elv, og det er planer om å åpne det nedre løpet igjen, slik at elva faktisk munner ut her. Imidlertid pågår en tautrekking når det gjelder det endelige utløpet i fjorden. Det er foreslått at elven kan ende som en foss ut i Bispekilen, med drøyt 3,5 meters fall, tilsvarende forskjellen mellom sjønivået i middelalderen og i dag.
Tekst: Åshild Ø. Pedersen, Egil Bendiksen, 2005
Tekstbearbeidelse: Tea Turtumøygard, Øyvind Bryde, 2018
