Fuktig gråor-heggeskog og store åpne enger er karakteristisk for strekningen mellom Grorud T-banestasjon og brua over Trondheimsveien. Et godt inntrykk får du ved å stå på Grorudbrua og se nordover (1). Det er en vid dalbunn med raviner og partier med åpen strandsump her på Grorud.
Elva buktet seg her, i vide svinger på ei stor elveslette, til en gravemaskin dukket opp en dag i 1964. Den lagde et nesten snorrett nytt løp. De gamle elveslyngene ligger der fortsatt, avsnørt, men bortimot intakte.
Plantelivet er rikt - skogrørkvein, vassrørkvein, skogsivaks, bekkeblom, sennegras, flaskestarr og ikke minst det staselige graset bredt dunkjevle som ikke fantes her på 1960-tallet. Det samme gjelder artene fredløs og slyngsøtvier som i dag er vanlige.
På denne strekningen er det funnet den svært sjeldne vedboende soppen seljepute. Svenskene kaller den karakteristisk trollhand etter de mange fingerliknende utvekstene.
På østsida lenger nord er det en åpen sump med mjødurt, fredløs og kvitbladtistel. På sørsida av elva er det store enger (2) som har fått ligge uforstyrret siden ku og hest beitet her for siste gang i 1961. I noen år etter at beitet opphørte var det et rikt blomsterflor på enga.
Ovenfor til venstre: Engsoleie. Ovenfor til høyre: Tiriltunge. Foto: Bård Bredesen/Naturarkivet
Barna i området hadde ofte mer folkelige navn på blomstene (se parentes):
Prestekrage, blåklokke, rødkløver (sukkertopp), knollerteknapp (skje, kniv og gaffel), tveskjeggveronika (kattøye), tiriltunge (Maria gullsko), engsoleie (smørblomst), skogstorkenebb (sankthansblomst) og jonsokkoll (kongleblomst).
Bilde venstre: Skogstorkenebb. Foto: Bård Bredesen/Naturarkivet
En rekke av artene har senere forsvunnet, siden enga ikke lenger beites. Høye grasarter har presset ut mange av blomsterartene. Fortsatt er det likevel rester av de gamle blomsterengene med hundekjeks, skogstorkenebb og engsoleie, men på mye av arealet har disse nå blitt fortrengt av bringebær eller svartelistearten kanadagullris.
Tekst: Åshild Ø. Pedersen, Egil Bendiksen, 2005
Tekstbearbeidelse: Tea Turtumøygard, Øyvind Bryde, 2018
